Hypophrenia-A feeling of sadness seemingly without a cause-

Å være dypt ulykkelig burde vel egentlig vært plassert i en kategori under sykdommer med navnet ulykkelighetsyndromet. For vi vet jo alle hvordan det er å være ulykkelig. Det er noe vi som regel blir enten vi mister noen vi er glade i, eller opplever ting som gjør oss svært lei oss, men å være født ulykkelig er vel ingen vel? Jo, det tror jeg. Faktisk så er det mennesker som er ulykkelig hele livet sitt, uansett hvor “bra de egentlig har det” Det er ikke det at de må ha en perfekt tilværelse rundt seg hele tiden, eller at alt som går deres vei skal avgjøre om hverdagen blir til bra eller dårlige dager. De er rett og slett født med en klump i brystet som raskt blir fylt med grus for hver eneste ting de opplever, så tømmer de klumpen på sin måte, men på nytt så blir den fylt med grus. Og for hver eneste gang det skjer blir den vanskeligere og vanskeligere å kvitte seg med den.

Tårene renner ikke lenger når noen dør, eller når du glemmer igjen favoritthanskene dine på en cafe. Tårene renner fordi du føler du er alene om denne sykdommen, spesielt på dagene hvor slaget treffet hardest. Du vet ikke når det kommer, men det kommer raskt og slynger seg brutalt rundt deg og drar deg ned i bakken. Du har ikke sjans til å stå i mot, du må bare gi etter for smerten. En intens følelse av kvelingsfornemmelser som tar tak om halsen din og presser på til du ikke får puste. En stemme som visker deg i øret ” Dette har du fortjent for faen ” Men du vil ikke akseptere det, at du har fortjent det. For innerst inne vet du at du har ikke det, men du vet heller ikke hvordan du skal takle smerten som aldri forsvinner.

Du fortsetter bare å kjempe deg videre, for det er det du har lært. Aldri å gi opp! På noen dager treffer solstrålene rommet du sitter i, og verden smiler til deg og forteller deg at du skal tenke positivt! Du lytter til stemmen, og står opp tidlig for å sette på nytraktet kaffe, for så og putte dagens brødbakst i ovnen. Om lukten av sommerbris eller en intens kulde er det som møter deg da du åpner ytterdøren spiller ingen rolle. For solen skinner, beina fungerer som de skal, og bakken opp til postkassen er en glede å gå. “For en herlig dag” tenker du..Bare så lite som et nytt Interiør blad i posten. Nabohunden som bjeffer eller en koselig telefonsamtale med en venninne kan virkelig redde en hel dag.De små hverdagslige tingene som to av tre tar som en selfølge gir lykke. De tingene som vi nesten uffer oss over på en dårlig dag setter du pris på fordi smerten er borte for et lite øyeblikk. Kanskje er det fordi du vet at det ikke vil vare. Om en dag eller to, eller kanskje bare noen få timer vil du ligge i fosterstilling og skrike ut i intet. Skrike uten en eneste lyd, så organene dine rister innvendig. Smerten er tilbake! Sånn ut av det blå kommer den som en svart sky, og skyller deg tilbake i sumpen der du har vært mange ganger før. Du vet med deg selv at du aldri kan gi opp.. At det å ligge der er ikke for alltid, det er kanskje bare denne dagen eller for noen timer. Du vet aldri hvor lenge det varer, men det gjør vondt. Det kjennes ut som ti menn står over deg og slår deg helseløs med balltre.En-to-tre..sånn! Alle kroppsdelene er ømme og slitne. Det stikker og du klarer ikke en gang å beskrive for noen hva slags følelse du har. Innvendig er det nesten verre. Hjelpesløsheten, udugeligheten..følelsen av det å ikke mestre en eneste ting. Ikke en gang å dusje klarer du, da du må klamre deg fast i håndtakene på glassdørene for å holde deg oppe. Tårene renner, hodet sprenger, du lar håret falle foran ansiktet og munnen blir fylt med vann. Det eneste du ønsker er å forsvinne bort fra dette helvete. Alt smaker det samme..tankene viskes vekk, og klumpen blir til jord. Igjen ligger tommheten og ulmer. Likevel holder du pusten og står i stormen, men du vet aldri hvor lenge det er til neste gang!