“Jeg vil ikke plasseres i det mørke sorghjørnet for alltid, for livet mitt inneholder mer enn sorg. Mye mer.”

- Gunnhild Corwin. 

Sterk, vakker og trist er tre ord som kan beskrive denne boken.”Idas Dans” er en mors fortelling skrevet av  Gunnhild Corwin. Ida er en ung, sprudlende og talentfull balettdanser på 18 år som har hele livet foran seg. Så finner legene ut at hun har blodkreft og hele livet til Ida og hennes familie blir snudd på hodet. En utrolig rørende bok om hvordan mor og datter står sammen i tykt og tynt. Hvordan mor vrenger sjelen og hele sitt hjerte for at datteren ikke skal lide. Hvordan Ida bruker alle krefter på å kjempe seg gjennom det ene smertehelvete etter det andre med cellegifter, bivirkninger, og masse morfin.Forholdet mellom mor og datter gjennom Idas kamp mot leukemien er virkelig til å felle tårer for. Gunnild(Idas mor) forfatter av boken beskriver sine innerste følelser i detaljer, og tankene rundt fremtid og uvissheten om datterens liv og død.

Ida var en sunn ungdom med masse gode venner, og en eldre kjæreste som stod last og bram med henne selv om hun mistet håret, fikk sår og så ut som en anorektiker, elsket han hennes like høyt som når hun var frisk. Ida kjemper en hard kamp for å oppnå det hun vil og hele familien stiller opp for henne, og støtter henne fullt og helt. De gir ikke slipp på håpet om at hun skal bli frisk. Gunnhild har en viktig rolle for datteren. Hun motiverer, hjelper henne opp når hun faller, trøster henne når hun skriker av smerte eller når hun gråter fordi hun er redd for å bli verre. Uten Ida`s sterke mot som kjempet med henne i disse 14.ttøffe månedene hadde det nok vært en mye tøffere kamp for henne. I boken får vi også et positivt inntrykk av Rikshospitalet. Moren beskriver det som et fantastisk sykehus, og kan ikke forstå hvorfor de har så mange klager fra helsevesenet. Søsteren til Ida er også sykepleier og får ordnet det slik at hun kan sette sprøyter hjemme.

Det var med et tungt hjerte jeg  leste de første kapittlene, og jeg kunne føle smerten i ordene som moren beskrev sine følelser med. Hvordan kom boken til å ende? Jeg turde nesten ikke lese videre, men jeg måtte jo. Setningene grep meg! Hun ble først mye svakere på grunn av cellegiften, og mistet håret og selvbildet gikk rett ned i kjelleren. Det må ha vært forferdelig vondt for Gunnhild å se sin egen datter forsvinne mer og mer fra den sunne friske jenta, til et sykt lite barn som hun ikke kunne gjøre noen ting for å få henne frisk. Etterhvert kom håpet da hun begynte å føle seg bedre, og jeg tenkte at kanskje denne boken likevel skulle ende godt, men slik ble det altså ikke. Ida ble sykere, hun ble tynnere og tynnere og til slutt ble det vaskelig å gjennomføre dagligdagse mål. Hun greier til slutt ikke å gå og må få hjelp til alt, men likevel holder hun seg oppe ved  bruke alle kreftene hun har igjen, og styrken hun får fra de nermeste rundt seg. Kjæresten som har fridd til henne gjør at hun ser lys i tunnellen.  Tårene mine bare rant når jeg leste hvor mye slike ting kan bety i en nesten håpløs situasjon som Ida var i. Etter å ha prøvd den sterkeste cellegiftkuren er det bare et håp igjen, beinmargstransplantasjon. Prøvesvarene blir desverre ikke gode nyheter. leukemien har forverret seg og beinmargen er full av leukemiceller. Det finnes ikke mer å gjøre, hun har kanskje bare noen uker igjen å keve. Det sterkeste og mest gripene med boken var beskrivelsen av hvordan hun ligger på madrassen foran peisen sammen med familien sin, og de ler, gråter og snakker sammen. De vet at det kan skje når som helst, men Ida nekter å slippe taket. Hun er redd for å forlate moren sin, familien sin. Fredag 13. desember 2002, klokken 04.10 sovnar Ida stille inn. Etter 14 månadar med kamp mot leukemien må Ida sleppe taket. Det siste hun sier til moren sin er “Du er pen”

Dette er en av de mest gripende historien jeg har hørt en mor fortelle, og jeg anbefaller dere på det sterkeste å lese denne boken. Til alle som går og klager over litt smerter som hodepine, eller influensa. Klager på regnet ute, at bilen ikek får start eller at du ikke finner nøklene til huset. Til alle dere som slenger på røret etter en krangel uten å bli venner igjen først. Skriker eller slenger dritt til foreldre eller venner som bryr seg, ta med dere dette:

Lev i nuet- det finnes bare ett, og de vi har rundt oss er dyrebare!

Hør utdrag fra boken her: