>

>

Alle har dager hvor man føler seg sliten, uopplagt og lett irritabel.
Noen har uker hvor ting føles håpløst , mens andre er deprimerte over lengre perioder.
Vi lever i en hver dag hvor alt skal skje på en gang, og gjerne raskest mulig og med et godt resultat.


Det er ikke rart at mange har slike dager, og vanskeligere perioder enn andre.
Helsa skal være på topp, så man fungerer jobb, hvor man gjerne skal yte sitt beste og enda litt mer.
Gjerne ofre noe av fritiden, som er en selvfølge hvis man skal gi et inntrykk av at man tar jobben sin mer enn seriøst.
Gjerne stille opp hvis andre får problemer, sykdom etc. Og gjør man ikke det, kan man heller ikke regne med å få noe tilbake.
Vi må hele tiden tenke, mens vi gjør alt det vi skal gjøre. Passe på hvordan vi går, sitter og står så vi ikke belaster feil og får rygg eller nakke problemer.
Vi skal være positive mot alle vi møter, også hvis vi er små syke eller har kroppslige smerter, og i tillegg skal vi ha nok overskudd til alt som kommer etter.
For alt det man ikke får gjort når man jobber,må man prioritere etter på.
Gjerne trene minimum to ganger i uken for å få mer over skudd og får å holde seg i form.
Har man hatt en lang dag er det fort gjort å miste denne rutinen hvis man har en dårlig periode.
Venner og familie krever sitt, og de må man prioritere etter jobb, eller i helgene.
Etter en lang dag på jobb, kanskje en kaffe “date” med en venninne, så er det kanskje ikke familie selskap man drar i på en fredag`s kveld når man er sliten og trøtt.
Har man kjæreste er det gjerne han/hun man ønsker å bruke tid på, og da er det fort gjort å falle av lasset. Noen kjenner seg sikkert igjen når det gjelder å få tlf fra venninner som sier” nå er jeg skuffet over deg, du har aldri tid til meg jo” eller “nå er det min tur til å bli prioritert”.
Samvittigheten kommer gjerne krypende og man sier; “Ja, la oss gjøre en avtale”
Avtalen skal holdes, og nye og uforutsette ting dukker opp” skuffelsen blir større.
Du føler at du glipper fra familien, jobben krever mer av deg,og plutselig så har du mistet begrepet om å si “Nei! Nå er det nok”!
For hvordan skal man klare å si NEI! til noen uten at det blir tatt feil opp?
Alle ønsker oppmerksomhet, og gjerne ha noen å prate med.


Alle vil strekke til så langt det lar seg gjøre. I et øyeblikk hvor man egentlig burde si til seg selv “Nå er det min tur til å slappe av”
Å slappe av, bruke tiden på seg selv og samle positiv energi, gjør man det motsatte og til slutt så sier kroppen stopp. Noen blir psykisk psyke, mens andre får kjenne det fysisk, og lar man det gå for langt kan man få problemer med å komme seg opp igjen.
De fleste har garantert kjent på det at man gir og gir, men ikke får noe tilbake.
Eller at man ikke strekker til slik man ønsker,
men også det at man får den følelsen”jeg er ikke god nok” Dette kommer nok en gang av høye forventninger fra andre. Jeg er sikker på at de som forventer, er ikke de som gir like mye!
Selv om mange er sterke personer, og tenker at det finnes mange som har det verre.
Skal man ikke tenke denne tanken, heller tenke på seg selv.
Jeg tror det er der feilen ligger også, at tankene styrer kroppen og man klarer ikke å slappe av.
Hvis man klarer å forvente mindre av andre, vil man da også merke at andre forventer mindre av oss, eller er det slik at andre da forventer det dobbelte? jeg syntes det er vanskelig å si!


Mange spør seg selv hvorfor de er deprimerte, eller hvorfor de får migrene?
Noen ganger er det lett å føle seg som den eneste, da ingen rundt gir inntrykk for at de sliter med det samme.
Fler enn vi aner har en eller annen form for negative tanker, depresjon,angst eller annet.
Vi bare ser det ikke, fordi så mange i dag er så opptatt av å skjule sine problemer i stedet for å være ærlig om det.
Vi forventer for mye av hverandre!
Det handler om å gi og ta.
Og hvis man bare gir,uten å få noe tilbake, skal man slutte å gi etter min mening.
Er det noe jeg har lært meg mer og mer etter hvert som jeg gled over tyve årene, er å ikke bruke energi på de eller det som ikke gir deg noe.
Vi hører det fra andre, så tenker vi “fra i morgen så skal jeg lese the secret” Jeg skal lære meg å tenke annerledes og jeg skal lære meg å si “NEI”!
Men så går det en uke, en ny dag kommer og du har virkelig ikke lyst til å stå opp av sengen, da alt føles tungt.
Livet vender ryggen og nå skal du prestere igjen!
Tankekraften styrer alt “Ikke glem det” sier du til deg selv.
Hvis man kan akseptere at alt ikke er perfekt og at man har lov til å ha en dårlig dag.
Hvis man kan akseptere at man har negative tanker og at man inn i mellom ikke klarer alt.
Så tror jeg den aksepten etter hvert kan snu til sin egen fordel!

>

>En skremmende statistikk på nettet viser hvor mange som tar sitt eget liv hver år.
Det er forferdelig grusomt at disse personene verken har blitt sett eller hørt før det er for seint.
For det er jo akkurat det som har skjedd. Selvsagt finnes tilfeller hvor personen har bestemt seg på forhånd. lagt en plan uten å gi noe som helst tegn til hjelp eller forandring i adferd. Men i de fleste tilfeller ligger det mer bak, og noen gir små tegn på at de ikke har det greit.
Et tydelig kjennetegn er ofte at man merker forandring i adferden, for at offeret plutselig vender om å er like smilende og blid som alltid.
Hvordan kan man da vite om personen trenger hjelp? Hvis vedkommende svarer at hun/han har det bra og at ingenting er galt. “Ikke bekymre deg” !


Jeg har selv opplevd å miste noen,og har kjent et par som har tatt sitt eget liv .
Alle kjenner noen som kjenner noen,og man får alltid føle på sorgen enten det er venner som har opplevd den eller nært. Sorgen er vondt, og man vil helst unngå den, selv om den kommer til hver og en, og noen sorger er tyngre enn andre. Det er for de fleste lettere å “legge bak seg”et dødfall fra et familiemedlem som har levd hele livet og fått oppleve det å bli gammel. Men det å miste en datter eller sønn, en bror eller søster før fylte tyve? Det går ikke ann å sette seg inn i hvordan disse mennskene har det.
Vi tenker på de,og vi vil gjerne hjelpe.Og det syntes jeg alle kan gjøre på sin måte!
Det er alltid like  forferdelig når unge mennesker mister livet.
Et menneske som har hele livet foran seg med masse muligheter!


Et menneske som har mange personer rundt som elsker en, et helt liv, en stabil økonomi og en fremtid.
Hva er det som gjør at det menneske likevel velger å gi slipp på det dyreste vi har. Livet?
Og hvordan klarer man å skilne mellom to mennesker som bruker samme selvmordsmetode og den ene later som om handlingen skal gjennomføres i et rop om hjelp.
Mens den andre virkelig forsøkte å gjøre det riktig,men feilet.
Det er slik i dag at de blir stemplet på samme måte,og mange blir ikke tatt seriøst.
det er for mange rop om hjelp,og noen får ikke den hjelpen de skal før det da er for seint!
Men…
Hva er det som gjør at disse menneskene som virkelig klarer å gjennomføre et selvmord?
Og hva er det som får dem til å innbille seg at livet er fullstendig svart?
Så svart at alt håp og mening er ute.
Tror dere det er menneskene rundt som har feilet,reagert for seint og burde grepet inn mye før?
Eller er det deres eget valg,deres egen selvfølelse på å gi slipp på alt livet har å tilby?
Alle har vel sagt en eller annen gang i løpet av en krangel med en kjæreste eller ved skilsmisse,eller i en siuasjon hvor alt føles håpløst for vedkommende,
“Nå orker jeg ikke mer” eller ”Nei! Nå tar jeg livet av meg” “nå henger jeg meg” “skyt meg i huet” Men for de fleste av oss er det bare ord og spøk,uten handling.
Og de fleste som slenger det ut av seg blir IKKE tatt seriøst.
Men hva med de som faktisk har bestemt seg for å ende livet sitt.De har virkelig bestemt seg, og ingen kan stoppe dem.De forteller det kanskje videre til noen,eller har forsøkt,men de får kanskje kommentarer som “Det mener du ikke” “Den har jeg hørt før” eller “Det ville du aldri ha klart” En kjæreste som sier “Noen ganger skulle jeg ønske du var dø” eller en far som sier til sin sønn “Jeg orker deg ikke mer”.
 Kanskje det blir sagt i en situasjon det er gjeldene for om personen fullfører sin handling eller ikke.
Så forsøkte offeret å rope om hjelp en aller siste gang, i håp om hun/han skulle redde seg selv ut av tankenes planlagte handling. Tanker uten kontroll.
Så var det for seint!


Det nok mange jenter som tenker likt som meg, ved at vi gjerne skulle ha hjulpet noen.
En del bloggere er flinke til å ta opp vanskelige, men viktige temaer. Jeg syntes det er helt fantastisk at leser brev fra mobbe offer,  offer som er voldtatt  eller offer for mishandling  blir prioritert blant mote og bloggere sitt eget liv. For å nå ut til de mange tusen lesere som kan si sin mening om saken. For alt vi vet så kan det være med på å redde en fra å ønske å ta sitt eget liv, eller redde selvfølelsen til en person.
Tenk dere bare hva hundre positive kommentarer kan gjøre med en person, som kanskje føler at hun/han er den eneste i verden og at ingen bryr seg. Noen topp topp bloggere er flinke, men jeg syntes fler kan ta initiativ til å bli flinkere. Mange stiller spørsmål til leserne sine om hva de kan gjøre annerledes eller plusse på i bloggen sin. Da vil jeg si at leserbrev er tingen! Og skal jeg nevne et unikt eksempel nette!!


Det er mye man kan gjøre hvis man ønsker å hjelpe.
Jeg tror en viktig del for de yngste suicidale er å ta handling som foreldre. Mange ønsker ikke å prate med mor eller far og da er det deres oppgave å skaffe til rette en profesjonell person som kan prate med barnet.
Jeg tror også det kan være lurt å nekte tilgang til Internett for barnets beste.
At du i dag kan google selvmord, og få opp måter å ta sitt eget liv på, med full beskrivelse er jo forferdelig tragisk.
 Jeg mener,måter å ta sitt eget liv på? En slags liste som kanskje er med på å oppfordre sårbare sjeler til å komme frem til den konklusjonen at de gjennomfører det.Det kan være en usikker person som er usikker på liv og død,og er mest usikker på selvmordsmetoder og googler seg inn for å finne en løsning som ikke skal gjøre det så vanskelig.Vips:Så finner de en ting på akkurat denne listen som løser allle problemer!


Jeg håper både foreldre og venner har øyner  åpne og lytter til signaler hvis de merker noe som mistenker at en person de kjenner eller en de får høre om er suicidal. At en god venninne sier i fra til lærer eller mor er ikke å sladre.
At foreldre søker en psykolog til sin sønn er ikke unormalt.
Og at en lærer informerer foreldre er jobben deres.


Hvis du kjenner noen du mistenker å ha planer om selvmord,eller kjenner noen som kjenner noen.Ikke vent med å søke hjelp,eller gi noen beskjed slik at suiside personer får den hjelpen de trenger før det er for seint!

• Hjelpetelefonen: 810 30 030 (alltid åpent